Logg inn:

Det livsviktige behovet.
Anne-Lise Løvlie Schibbye og Elisabeth Løvlie, Tirsdag 22. mai 2018.

Om tilknytning og bemanning i barnehagen.
Vi har hørt det før. At vi er flokkdyr, at vi vil gå til grunne uten hverandre. At vi overlever ved hjelp av de andre i flokken. Kanskje vi har hørt det så mye at vi ikke helt tar inn over oss at det faktisk er slik, og glemmer at denne eksistensielle forutsetning preger oss på inngående måter hele livet. Tilknytningsteorien løfter frem og kaster lys over disse dybdepsykologiske dilemma vi så å si er født inn i. Men den understøtter også det aktuelle kravet om ny bemanningsnorm i barnehagen. Det lille barnet overlever ikke uten en mor eller far, eller en annen tilknytningsperson. Og her spiller de voksne i barnehagen en særlig viktig rolle. De kan bidra til trygg tilknytning, som igjen gir gode muligheter for sunn utvikling. For få voksne i barnehagen, derimot kan bidra til tidlige tilknytningsproblemer, noe som vil prege barnets videre utvikling på negative måter.

Kunnskap om tilknytning og tilknytningsskader stiller altså spesielle krav til god barnehagepolitikk. Beslutninger om bemanning og krav til profesjonalitet må baseres på hvor sårbare de minste er når det gjelder dette livsviktige behovet. Med mer enn 80 prosent av alle ett- og toåringer i barnehagen, er det avgjørende at den er et sted der de minste kan oppleve trygge og forutsigbare relasjoner. Den voksne må vite hva en slik relasjon fordrer og ha mulighet til å følge den opp.

For de aller minste er det truende at tilknytningspersonen brått ikke er tilgjengelig. Det kan skapes en utrygghet som i verste fall kan ha en livsvarig, destruktiv innvirkning. Når de minste starter i barnehagen er det nettopp dette dramaet som utspiller seg. Ettåringen som ser mamma eller pappa forsvinne ut døren og ”bli borte”, trenger mer enn måltider og tørre bleier. Han eller hun trenger en ny tilknytningsperson.

Hva er en god tilknytningsperson? John Bowlby, ofte kalt tilknytningsteoriens far, var en engelsk psykoanalytiker som observerte barn i parken. Han så hvordan de var interessert i å utforske omgivelsene og begi seg på ”tur” ut i verden. Men i det øyeblikk denne utforskningen ble forstyrret av noe truende i omgivelsene, ilte barnet tilbake til mor eller barnepike. Bowlby fant at denne pendlingen mellom den trygge omsorgspersonen og verden der ute, er typisk for både mennesker å dyr. Det er snakk om såkalt ”tilknytningsadferd”. For å bli trygg ute i verden, trenger altså barnet en stabil relasjon til ett menneske som kan dempe angsten og stresset som skapes ved trusselen om å bli forlatt.

At barnet opplever minst et slikt forutsigbart og godt tilknytningsforhold i barnehagen er nødvendig. Men for å bli en slik trygg tilknytningsperson, må den voksne ha mulighet til å være stabilt til stede. Helst skal denne personen være der ved levering om morgenen, stelle barnet, være der ved måltidet og generelt holde øye med det. Det fordres en oppmerksom tilstedeværelse. Det er også avgjørende at den voksne har tilstrekkelig kunnskap om tilknytning slik at relasjonen kan etableres på en bevisst og aktiv måte.

Men gode tilknytningsforhold for de minste krever mer enn flinke og dedikerte barnehagelærere og assistenter; det krever politisk vilje. Det er samfunnets politiske ansvar at barnehager får de lovmessige og økonomiske rammene som er nødvendige for at de skal kunne ivareta behovene til de minste. Forutsetninger må sikres slik at barnehagen kan jobbe systematisk over tid med å skape tilknytningsrelasjoner mellom voksne og barn. Da trenger vi en bemanningsnorm som sikrer nok voksne i hele åpningstiden. Særlig sårbare er starten og slutten på dagen. Den lille skal håndtere overgangen og avskjeden på morgenen, og har ofte spesielt behov for det trygge fanget ved dagens slutt.

Tilknytningsteorien minner oss om hvor dramatisk viktig en barnehagelærers jobb er. Å tre inn i et barns liv på en så avgjørende måte, er både givende og meningsfullt. Men det er også et krevende ansvar. Nettopp derfor må politiske beslutningstagere på sin side sikre at det er nok voksne til stede i barnehagen.

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Anne-Lise Løvlie Schibbye
Anne-Lise Løvlie Schibbye, er psykolog, PhD. fra USA. I sitt 30-år lange virke ved Universitetet i Oslo har hun kombinert forskning og undervisning med klinisk praksis. Hun har skrevet flere bøker. Den siste, Du og barnet (Universitetsforlaget), har hun skrevet sammen med Elisabeth Løvlie.
Elisabeth Løvlie
Elisabeth Løvlie har sin doktorgrad i litteraturvitenskap fra Oxford University. Hun har undervist og forsket ved Universitet i Oslo, og gitt ut flere bøker. Den siste, Du og barnet (Universitetsforlaget), har hun skrevet sammen med Anne-Lise Løvlie Schibbye.
Følg bloggen: