Logg inn:

Barnets uferdige hjerne - et politisk ansvar
Elisabeth Løvlie og Anne-Lise Løvlie Schibbye, Onsdag 22. august 2018.
Vi kommer til verden med en uferdig, påvirkelig og tilpasningsdyktig hjerne. Allerede i mors liv er den i rivende utvikling, og i løpet av våre første leveår skjer det en enorm utvikling. Det dannes enkle og etter hvert mer komplekse koblinger, og i hvert sekund skapes svimlende mer enn 1 million nye nevrologiske forbindelser! Det oppsiktsvekkende er at denne utviklingen ikke bestemmes av våre gener alene; helt avgjørende er også de sosiale erfaringer vi har med omverden. Kvaliteten på samspillene barnet opplever påvirker med andre ord hjernens utvikling, eller det som ofte blir beskrevet som hjernens arkitektur.

Relasjonelle samspill med barn påvirker altså hjernens utvikling. Med denne kunnskapen blir det tydelig hvor viktig det er at voksne i barnehagen er tilstede, har kunnskap om og mulighet til å skape gode relasjoner med barn. Men det blir også tydelig at dette er knyttet til politisk vilje. For at barnehagen skal være en arena for trygge og kunnskapsbaserte relasjonelle samspill, som understøtter hjernens arkitektur, må det investeres i kompetanse, i oppfølging eller veiledning, samt i høy voksen-barn ratio. 


At sosiale samspill påvirker hjernen, er en vitenskapelig oppdagelse som må prege samfunnets syn både på barns oppvekst og på barnehagelærerens rolle. Hjerneforsker Sue Gerhardt skriver i boken sin Why Love Matters: ”Den type hjerne som hver enkelt baby utvikler, er den hjernen som skapes gjennom hans eller hennes spesifikke opplevelser med mennesker.” I relasjonelle samspill skapes byggeklosser for barnets funksjonelle og sunne nevrologiske utvikling. Hvordan vi møter barn, hvordan vi snakker med og tar på dem, setter spor i hjernen deres. Særlig viktig er kroppskontakt – å bli holdt eller bysset – og ansiktsuttrykk. Et smilende, åpent ansikt, skaper fornemmelser av velbehag og glede i barnet. Det igangsettes en biokjemisk prosess, der gode stoffer produseres (beta-endorfiner og dopaminer) som fremmer positiv vekst og utvikling.

Også det motsatte er tilfelle – et stramt, sint eller redd ansikt, skaper faresignaler og stress i barnet. Dette kan igjen påvirke hjernens utvikling på en negativ måte. Men også fravær av gode relasjonelle samspill kan få konsekvenser. Et kjent og ekstremt eksempel er barn som vokste opp på barnehjem i Romania. Barna ble i stor grad liggende alene i sine små senger, og ble verken holdt, bysset eller møtt med varme, menneskelige ansikter. Hjerneforskere fant at disse barna manglet sentrale hjernefunksjoner. Mangelen på positive samspill satte direkte spor i hjernen.

Gode samspill med de minste kan beskrives som intersubjektive. Det er snakk om deling av følelser som manifesterer seg særlig i ansiktsuttrykk, tonefall og blikk. Spedbarnsforsker Daniel Stern har observert hvordan den lille engasjerer den voksne ved å vise begeistring for en leke; den voksne svarer på utspillet og deler begeistringen gjennom lyder og ansiktsmimikk. Gjennom slike intersubjektive utvekslinger styrkes ikke bare barnets følelse av å være et subjekt, men også hjernen påvirkes og utvikles.

Med disse innsiktene får personalet i barnehagen enda større ansvar. Barn har krav på å møte voksne i barnehagen som jobber bevisst og målrettet for å skape gode relasjonelle møter med barn. Et fokus på den nevrologiske utviklingen, innebærer at barnehagelæreren må være bevisst egne væremåter (hvordan er mitt ansiktsuttrykk, mitt toneleie?) og egne opplevelser (synes jeg det er vanskelig å møte dette barnet? Hvordan preger det i så fall meg?). Det er snakk om en pågående prosess for å bli bevisst hvordan jeg selv bidrar i det relasjonelle samspillet med barnet. Å jobbe med seg selv på denne måten er krevende og en langsiktig prosess. Men det er også givende og meningsfylt. 

For at det skal være mulig å arbeide systematisk over tid med et fokus på å skape gode relasjoner, må politiske beslutningstagere ta innover seg realitetene i barnehagehverdagen, og, ikke minst, den tid og kunnskap som kreves for å skape oppbyggelige relasjonelle prosesser med barn. Kunnskapen vi har fra interpersonlig nevrologi fastslår, på utvetydig vis, hvor viktig relasjonelt arbeid er i møte med de minste. Dette må også politikere forholde seg til. De må vedta og lovfeste at det skal være nok voksne tilstede, at det legges til rette for at hvert barn opplever gode relasjonelle samspill og de voksne må få tilgang til den kunnskapen vi her snakker om. Relasjonen må komme først. Som hjerneforsker Louis Cozolino har sagt – det er ikke bare survival of the fittest som gjelder, men vel så mye survival of the nurtured! 
Kilder: 
Louis Cozolino, The Neuroscience of Human Relationships. Attachement and the Developing Social Brain. NY og London: W.W. Norton & Company, 2014. 
Sue Gerhardt, Why Love Matter, How Affections Shapes a Baby’s Brain. London: Routledge, 2015.
Daniel Stern, The Interpersonal World of the Infant. New York: Basic Books, 1985.
DIN KOMMENTAR
 
 
 
Anne-Lise Løvlie Schibbye
Anne-Lise Løvlie Schibbye, er psykolog, PhD. fra USA. I sitt 30-år lange virke ved Universitetet i Oslo har hun kombinert forskning og undervisning med klinisk praksis. Hun har skrevet flere bøker. Den siste, Du og barnet (Universitetsforlaget), har hun skrevet sammen med Elisabeth Løvlie.
Elisabeth Løvlie
Elisabeth Løvlie har sin doktorgrad i litteraturvitenskap fra Oxford University. Hun har undervist og forsket ved Universitet i Oslo, og gitt ut flere bøker. Den siste, Du og barnet (Universitetsforlaget), har hun skrevet sammen med Anne-Lise Løvlie Schibbye.
Følg bloggen: