Logg inn:

Trøst
Anne-Lise Løvlie Schibbye og Elisabeth Løvlie, Mandag 22. oktober 2018.

Dette korte, lille samspillet gjorde inntrykk, kanskje nettopp fordi det er et eksempel på oppbyggelig  trøst, og på hvor ”lite” som skal til når relasjonen er god. Vi ser at lille Thea blir overveldet, og at hun ikke klarer å mestre de vanskelige følelsene. Hun faller sammen. Den voksnes utfordring er å hjelpe Thea med å håndtere følelsene og forsikre at Thea ikke sitter igjen med en opplevelse av at følelsene hennes – og dermed hun selv – er ”dumme” unødvendige eller upassende.

Vi skal hente minstejenta i barnehagen, og kommer litt tidlig. En gruppe jenter leker duemor med en av de voksne. Det er litt uro i gruppa, og jeg skjønner at noen er lei seg fordi de også har lyst til å være duemor. For Thea på fire blir det brått for mye, og tårene strømmer på. ”Jeg vil være duemooor!” hikster hun. Den voksne går bort til henne, setter seg på huk og holder henne inntil seg. Den voksne tørker bort litt tårer, mens hun sier med varm og innlevende stemme: ”Uff, nå ble du visst ordentlig lei deg Thea. Du ville jo være duemor!” ”Jaaaaa”, gråter Thea. ”Ja, det skjønner jeg! Det er klart du vil være duemor du og!” sier den voksne og klemmer henne litt til, stryker henne på ryggen. Gråten roer seg, og de reiser seg sammen for å fortsette leken.

La oss først se på kroppsspråket. Den voksne setter seg ned, holder rundt Thea og stryker henne forsiktig på ryggen. Vi vet hvordan følelser setter seg i kroppen. Når noe er vanskelig, øker stress-hormonene og pulsen går opp. Kroppen er i beredskap. Å bli strøket og holdt av andre beroliger oss. Det samme gjelder for fysisk smerte – det er ikke tilfeldig at vi klemmer og stryker på barn som har falt og slått seg. Berøring frigjør ”gode” hormoner, som demper smerten og roer ned kroppen og følelsene. Det blir derfor mulig å tenke seg at når den voksne holder rundt Thea, ”holder” hun samtidig jentas følelser. Dette kan vi nesten forestille oss neste gang vi trøster et barn med en klem – nærmest som om du ”overtar” noe av frustrasjonen, og holder det for barnet. I tonefall og ansiktsuttrykk ligger også en tydelig innlevelse og deling. Thea opplever at reaksjonen hennes er forståelig og at følelsene hennes er rimelige og ufarlige, og, ikke minst, håndterbare. Neste gang noe lignende skjer, er hun bedre rustet til å takle frustrasjon.

For å trøste, ser vi at den voksne vier Thea all sin oppmerksomhet, og fokuserer på hennes opplevelse. Hun plukker opp Theas frustrasjon, og godtar hennes ønske – Vel så viktig er hva den voksne ikke gjør. Hun sier ikke – ”Så, så, det går bra Thea, alle kan ikke være duemor!” eller ”jeg skjønner det er leit, men hvis alle skal leke kan vi ikke gråte for sånt”, eller ”nei, dere nå tror jeg vi må avslutte denne leken, det ble visst litt vanskelig for Thea”. Hva har disse for så vidt greie svarene til felles? Det viktigste, fra vårt perspektiv, er at de formidler til Thea at det på en eller annen måte er noe galt med følelsene hennes, og at hun blir ”dum” som har dem. Et slikt samspill styrker ikke Theas utvikling og hennes følelse av egen verdi.

Men i dette eksempelet ble Thea sett og forstått. Og dermed ble det mulig for henne å fortsette leken, og vente til det ble hennes tur til å være duemor. Nå trengte hun ikke vente så lenge, for mens Thea får trøst, har de andre jentene stått rundt og sett på. Og deres reaksjon sier mye om barns evne og vilje til å trøste når en i gruppen er lei seg. En etter en kommer de opp til Thea og den voksne: ”Kan ikke Thea være duemor nå, da?” ”Ja, det er helt greit for meg!” ”Det er helt greit for meg også!” ”Kom da Thea så leker vi!”

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Anne-Lise Løvlie Schibbye
Anne-Lise Løvlie Schibbye, er psykolog, PhD. fra USA. I sitt 30-år lange virke ved Universitetet i Oslo har hun kombinert forskning og undervisning med klinisk praksis. Hun har skrevet flere bøker. Den siste, Du og barnet (Universitetsforlaget), har hun skrevet sammen med Elisabeth Løvlie.
Elisabeth Løvlie
Elisabeth Løvlie har sin doktorgrad i litteraturvitenskap fra Oxford University. Hun har undervist og forsket ved Universitet i Oslo, og gitt ut flere bøker. Den siste, Du og barnet (Universitetsforlaget), har hun skrevet sammen med Anne-Lise Løvlie Schibbye.
Følg bloggen: